USA, cowboyen og de kjempeslemme terroristene
Det er sensommer, og en ny sesong av "24" er inne i de avsluttende episodene. Serien ser for øvrig ut til å falle sammen med en årviss artikkel om seriens propagandistiske trekk. "Det mest oppsiktsvekkende med tv-serien "24" er at serieskaperne klarer å ta alle forbehold samtidig som programmet bunner i amerikansk propaganda," skriver Audun Bråten i Klassekampen i dag. I juli i fjor, i forbindelse med forrige runde av serien, skrev Tine Ustad Figenschou i Morgenbladet at "tv-serien "24" er fengende dramaturgi og innovativ form, men formidler samtidig et paranoid amerikansk verdensbilde".
Interessant med "24" er den tilsynelatende kritiske holdningen til amerikansk utenrikspolitikk forfektet i serien, der USA får unngjelde for sine utenrikspolitiske handlinger. Ved nærmere ettersyn fungerer imidlertid serien som argumentasjon for at trass i at omverdenen er uenige i USAs utenrikspolitiske grep, er det til syvende og sist de som har rett.
De hittil fire sesongene av serien har vært basert på den samme oppskriften, der en utenforstående person eller gruppe truer med å angripe seriens hovedpersoner og den amerikanske sivilbefolkningen, altså de vi blir bedt om å identifisere oss med, skriver Bråten. Til tross for at karakterene er mer komplekse enn de enkle stereotypiene man finner i mange andre serier, er likevel hovedbudskapet at verden utenfor truer USA, skrev Figenschou året før.
Moralen i fjerde sesong av "24" synes å være at "tortur er ok når vi jakter på de kjempeslemme". "Any means necessary" er helt ok når den frie verden er truet. Personifisert gjennom den cowboyaktige agent Jack Bauer gjentas dette i episode etter episode, og det viser seg gang på gang at tortur var det eneste riktige. De gangene det ikke viser seg å ha ført frem, beveger man seg raskt videre uten å dvele mer ved den saken. Et ekstra smakfullt grep ser vi i en av episodene hvor en sta og dum Amnesty-advokat forsinker jakten på slemmasene ved å beskytte en av Bauers fanger og mulige vitner fra tortur.
Likevel sitter jeg klistret til skjermen hver mandag, heier på Bauer, og jubler når skurken endelig snakker etter å ha fått brukket fingrene. Er det slik propaganda virker, mon tro?
Interessant med "24" er den tilsynelatende kritiske holdningen til amerikansk utenrikspolitikk forfektet i serien, der USA får unngjelde for sine utenrikspolitiske handlinger. Ved nærmere ettersyn fungerer imidlertid serien som argumentasjon for at trass i at omverdenen er uenige i USAs utenrikspolitiske grep, er det til syvende og sist de som har rett.
De hittil fire sesongene av serien har vært basert på den samme oppskriften, der en utenforstående person eller gruppe truer med å angripe seriens hovedpersoner og den amerikanske sivilbefolkningen, altså de vi blir bedt om å identifisere oss med, skriver Bråten. Til tross for at karakterene er mer komplekse enn de enkle stereotypiene man finner i mange andre serier, er likevel hovedbudskapet at verden utenfor truer USA, skrev Figenschou året før.
Moralen i fjerde sesong av "24" synes å være at "tortur er ok når vi jakter på de kjempeslemme". "Any means necessary" er helt ok når den frie verden er truet. Personifisert gjennom den cowboyaktige agent Jack Bauer gjentas dette i episode etter episode, og det viser seg gang på gang at tortur var det eneste riktige. De gangene det ikke viser seg å ha ført frem, beveger man seg raskt videre uten å dvele mer ved den saken. Et ekstra smakfullt grep ser vi i en av episodene hvor en sta og dum Amnesty-advokat forsinker jakten på slemmasene ved å beskytte en av Bauers fanger og mulige vitner fra tortur.
Likevel sitter jeg klistret til skjermen hver mandag, heier på Bauer, og jubler når skurken endelig snakker etter å ha fått brukket fingrene. Er det slik propaganda virker, mon tro?
posted by Johanne at 15:59
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home