Herlig, herlig, men farlig, farlig

Sko - del to

Etter en deilig solfylt helg troppet jeg i morges opp hos før nevnte skomaker for å forsøke å få igjen skoen min. Selv om jeg var litt engstelig - kanskje jeg ville få kjeft fordi jeg har blitt solbrent i helgen (det gjør sikkert noe med energiflyten..) - var jeg nå forbedredt. Jeg hadde også forhørt meg andre på jobb som hadde vært der. Min kollega Guro fortalte at hun hadde vært der for en stund siden. Hun ble holdt opp ned etter beina. Det er tross alt kjipere.

Skomakeren var imidlertid blidere i dag. Jeg fikk igjen en sko uten hull, og slapp unna med 80 kroner, samt å love at jeg skulle komme innom en dag etter jobb, så han kunne lære meg tøying...

Skomaker - bli ved din lest?

Jeg har en sko med hull i. Den er halvparten av et par kjempefine ballerinasko i brunt og litt gull. Derfor vil jeg nødig kaste min hullete sko, men tok den i stedet med til skomakeren rett oppi veien ved jobb.

"Mhm, dette begynner jo spennende", tenker du. "Du dro til skomakeren, det er vel en smal sak, og ikke noe å skrive om". Vanligvis ville jeg sikkert vært enig. Men dette var i grunnen en tur til skomakeren utenom det vanlige. Da jeg tok frem skoen og viste den til skomakeren, ble jeg møtt med et oppgitt "Herregud!" og masse hoderisting. Dette hadde i og for seg vært greit hvis det var slik at jeg tviholdt på en fillete slings av en sko som alle kunne se at slett ikke hadde livets rett. Dette var imidlertid ikke tilfelle. Bare et bittelite hull, ikke noe annet. Da begynte det å demre for meg. Jeg hadde lest om denne spesielle skomakeren ved Majorstua i Aften Aften. Han driver etter et slags holistisk skomaker- og fotsone-terapi-prinsipp, og kunne visstnok med et blikk på skoen se hva som var galt med deg. Det skulle jeg snart få en smak av.

Etter mer hoderisting ba Herr Skomaker meg resolutt om å ta av meg skoene. Så tok han foten min opp på fanget og dyttet meg hardt under fotsålene og i ryggen med fingrene. Au! sa jeg, og tenkte at dette var jo litt utenom det vanlige, men ja, ja, han er vel en litt underlig skrue bare. Men dette var bare begynnelsen. Nå fulgte mer haling og draing i fot og tilhørende bein, og kommandoer om å strekke beinet ut og bøye meg fremover. Mer rabalder. Nå ropte på de andre skomakerne. De måtte komme og se: "Hun kan jo ingenting! Ha-ha-ha!" Mer hoderisting.

Så kom diagnosen: "Her er det ingen engeri. Du er tom." Det var ikke den stakkars skoen sin skyld. Hullet var kun et symptom. Energitomheten skyldtes at jeg er tung på midten (oversatt: tjukk), og har høye vrister. Dessuten går jeg med feil del av foten. Her lo jeg litt usikkert. Det skulle jeg ikke ha gjort, sint skomaker satte øynene illsint i meg: Våger jeg, som er tung på midten og har høye vrister og hullete sko og alt, å le! Aiaiai, for en tabbe. Mer hoderisting, mumling, dytting i fot, bein og rygg med pekefingeren før jeg klarte å komme meg ut døren med kvitteringen min i hånden.

Skoen skal være ferdig på lørdag. Jeg gruer meg allerede.